Volontør i Deaf Aid

tirsdag 10. september 2013

Volontører 14 juni til 20 juli 2013, Silje Marie Olsen og Anna Haug

Vi var fryktelig spente da vi ankom Kenya flyplass sent fredag 14 juni, vi var også ganske slitne etter å ha reist i nesten ett døgn og ble veldig glade da vi så en plakat med navnene våre på i ankomsthallen. Bak plakaten sto en hyggelig mann som vi senere fikk vite var Deaf Aid sin faste sjåfør, Wallala. Vi ble kjørt til volontør huset og ble der tatt godt imot av Harriet som jobber for Deaf Aid og er nærmeste nabo og hennes søster. Vi ble vist rundt i huset og fikk en del praktisk informasjon, deretter gikk vi og la oss.

Første helgen i Kenya brukte vi på å bli litt kjent i nabolaget. Vi lærte Kenyanske tegn ved hjelp av ei døv jente som studerte hos Deaf Aid og som bodde i volontør huset sammen med oss og vi kjørte til kjøpesenteret i nærheten med den faste taxi sjåføren vår for å kjøpe mat og å kikke litt. Alt var veldig nytt og veldig spennende.

Inngangen til volontør huset

Nabolaget

Da mandagen kom var vi veldig spente og gledet oss til å dra på skolene og møte alle barna og lærerne.Vi ble hentet av Wallala og kjørt til kontoret der vi hilse på alle som jobbet der og fikk en briefing om hvordan Deaf Aid fungerer med alle de forskjellige programmene de har for barn og ungdom. Deretter dro vi med Veronica som har ansvar for skolene, til Det grønne huset i Kibera. Der ble vi ønsket velkommen av alle lærerne og barna. Alle barna fortalte oss navnene sine og deretter fortalte vi hvem vi var. Alle barna var veldig interesserte i å snakke med oss og ønsket hele tiden å vite hvordan vi snakket på norsk tegnspråk. De eldste barna viste oss også hvor flinke de var til å danse.

Læreren og alle barna fra Det grønne huset i Kibera

De eldste barna danser for oss

Silje og ei søt lita jente

Anna danser med noen av de yngste barna

På tirsdag var vi også i Kibera og vi var med på fotballbanen. Barna drar nemlig hver tirsdag til en fotballbane og spiller fotball eller til et svømmebasseng for å svømme. I bassenget får barna svømmetrening, noe de liker veldig godt.

Barna fra Det grønne huset i Kariobangi får svømmetrening

Barna på fotballbanen

Vi var også en uke hver på skolene i Kariobangi og Savana som ligger et stykke utenfor Nairobi. Vi ble begge stedene tatt godt i mot og var med på å assistere lærerne i timene og leke med barna i friminuttene. Vi tok matatu frem og tilbake til skolene hver dag, noe som gjorde at vi aldri fikk en kjedelig start eller slutt på dagen. Med masse folk og anlegget på full guffe skjedde det noe nytt hver dag.

Undervisning i Det grønne huset i Savana

Lunsj og bordbønn ved Det grønne huset i Kariobangi

Anna forklarer hva barna i Kariobangi skal gjøre i timen

Silje og en liten gutt fra Det grønne huset i Savana

I tillegg til å være assistentlærere har vi laget et magasin om alle De grønne husene til Deaf Aid. Vi har hentet materialet til magasinet ved å få tegninger, fortellinger, bilder og mye annen fra alle

barna.

Silje prøver å finne ut hva som er barnas favoritt dyr

En av guttene har laget en tegning til oss som vi kan bruke i magasinet

En av guttene i Kariobangi skriver fortelling og tegner til oss

Vi har også fått lov til å være med tre barn hjem for å se hvordan de bor. Vi var med hjem til ei lita jente fra skolen i Savana. Og så fikk vi lov til å besøke to barn som bodde i slummen i Kibera. Det var en veldig spesiell opplevelse å gå gjennom slummen å se hvordan folk levde der. Alle familiene var veldig gjestfrie og viste oss gledelig rundt. Alle husene besto av ett rom, bygd av blekkplater og med noen få møbler.

Utenfor huset til ei lita jente fra Savana

Kibera slummen

På fritiden har vi gjorde mye forskjellig, vi prøvde å oppleve så mye som mulig mens vi var i Kenya. Vi har blandt annet vært på Safari, en giraffe og elefant park, Karen Blixen museet og gått til toppen av Mount Longonot en gammel vulkan. Vi har også vært på masse spennende restauranter og en av de beste var Carnivore hvor vi blant annet ble servert krokodille og struts.

På toppen av Mount Longonot

Karen Blixen museet

Foreldreløse elefanter blir matet ved giraff og elefant parken

Dette har vært en spennende reise til en annen verden og vil være et minne vi kommer til å ha med oss for resten av livet.

Hilsen Silje og Anna

onsdag 5. juni 2013

Volontoerer 29.april til 7.juni 2013 - Kristin Lindtvedt & Ida Steen Sandberg

Foer avreise var vi veldig spente paa turen. Vi visste ikke helt hva som ventet oss eller hva som var forventet av oss. Vi trodde kanskje at vi skulle vaere en del paa en mobil horselsklinikk vi hadde hort om da vi jobber som audiografer.

Da vi ankom Kenya tidlig paa morgenen, hentet bagasje og ordnet med visum var vi spente paa om han som skulle hente oss hadde kommet. Med en gang vi kom ut av flyplassen saa vi navnene vaare paa et skilt, Wallala hentet oss og kjoerte oss til volontoerhuset.

Huset er stort og fint, vi finner oss fort til rette.

Senere den dagen vi ankommer faar vi en briefing paa Deaf Aid kontoret av de ansatte, vi faar ogsaa beskjed om at vi har fri dagen etter da det er 1.mai . Vi benytter dagen til aa bli litt kjent, naboen vaar Harriet faar vi ogsaa pratet litt med. Hun jobber I Deaf Aid og forteller oss litt om arbeidet de driver med. Deaf Aid har to green house som de kaller det, det er skolene med de dove elevene. Vi er saa heldige aa ha faatt vaere med paa aapningen av det tredje green house.

Utenfor kontoret til Deaf Aid

Aapning av Green House i Savana, her er det noen av guttene som har en danseoppvisning.

En gutt som er fornoyd med ny skole og masse nye leker :)

Vaart arbeid har ikke vaert saa mye ute i skolene, men vi bidrar blant annet med aa lage et undervisningsmateriell som helsepersonell kan bruke for aa informere andre om horsel. Naa om dagen er vi igang med screening av barna fra green house og det faar vi gjort I den mobile horselsklinikken. Barna er utrolig taalmodige, blide og veldig fornoyd med en liten premie de faar etter endt test.

Fornoyd med premien etter testen :)


Klar for hoerselstest!

Alle var veldig flinke :)

Vi har ogsaa vaert saa heldige aa faatt oppleve aa vaere med paa Medical Camp en lordag. Det er Gertruds som er paadriver for disse campene hvor det tilbys gratis helsetjenester til de som ikke har raad til aa gaa til tannlege, jordmor, gynekolog, sykepleier osv.

Vaart “crew” bestod av to ENT (ear, nose and throat) leger, vi to volontorer som er audiografer og en ansatt fra Deaf Aid. Vi dro til et slumomraade med den mobile horselsklinikken, der fikk vi tildelt en plass paa uteomraadet til en skole. Det var satt opp et telt ved bilen hvor alle som kom startet, de var innom Harriet (ansatt fra Deaf Aid) som spurte om litt diverse og gav dem et par skjema foer de gikk videre til ENT legene. De sjekket det meste og tok en vurdering om de trengte horselstest og/eller skrev ut resepter til behandling. Vi tok horselstest og deretter gikk sammen med de tilbake til legen og ble enige om videre behandling.

Inne i denne mibile hoerselsklinikken foregikk hoerselstestene

ENT legene

Foerste stopp var hos Harriet, koen blir stadig lenger

Full fokus paa testing!

Forklaring til pasienten, inne i det lille rommet, om hvordan testen foregaar. Tolken staar ogsaa der for aa oversette.

Til og fra jobb tar vi matatu sammen med Harriet, det er en opplevelse hver dag!! En matatu er en liten van eller en liten buss I alle slags farger og de har mange forskjellige navn. Matatu systemet er ikke saa enkelt aa forstaa seg paa til aa begynne med, men etter en stund gaar det veldig greit. Det er sjaafoeren av matatuen som eier og kjoerer bilen, men de er offentlig registrert. Sjaafoeren har en innkaster eller to som proever aa faa folk til aa ta matatuen. De fleste er veldig hyggelige, men vi har funnet ut at du boer vite hvor du skal og hvilken matatu du boer ta. Det er ikke alltid en kan stole like mye paa alle innkasterne, de er ofte ute etter aa faa paa passasjerer for saa aa fortelle deg underveis at de ikke kjoerer den veien du skal..

Matatuene er gjerne fyllt med veldig hoy musikk i de sprengte hoyttalerne og er gjerne kjempefulle, men til tross for mange regelbrudd, er det faktisk faa som kjoerer med staaende passasjerer da det ikke er lov. Vi bruker rundt 1-2 timer til og fra jobb hver vei, vi var spente paa hvordan dette kom til aa gaa for vi kom hit. Ikke noe problem med Matatu, vi humper avgaarde og nyter all utsikten og livet som skjer langs veien.

All den kriminaliteten og elendigheten vi ble advart mot foer vi kom, kan vi vel si at vi ikke har sett noe til. En skal selvfolgelig ta sine forhaandsregler men vi har bare moett imotekommende og vennlige mennesker som vil oss vel. Saa lenge en er imotekommende selv opplever man gjerne det samme tilbake.

Vaart opphold er desverre snart over, vi har hatt fantastiske uker her I Kenya gjennom Deaf Aid og nyter de siste dagene. Om noen skulle vurdere det saa anbefaler vi aa jobbe som volontoer paa det varmeste. Det gir glede, mange opplevelser og venner for livet.

Takk til Deaf Aid som tok oss imot som volontoerer, vi har hatt og har fortsatt en fantastisk opplevelse!

torsdag 5. juli 2012

Tilbake i Norge

Etter å ha jobbet i et halvt år som volontør for Deaf Aid i Kenya, Nairobi sitter jeg igjen med mye.

Jeg har lært utrolig mye om den afrikanske kulturen og om Deaf Aid. Jeg har lært meg til en viss grad kenyansk tegnspråk, blitt mer sikker på engelsk og lært meg noen strofer sheng og swahili.

Jeg tror også jeg har vokst mye som person og lært masse om meg selv, jeg har sett og opplevd en helt annen verden som jeg allerede lengter tilbake til. Jeg har møtt masse nye, vidunderlige, interessante og godhjerta mennesker.

Alle i Deaf Aid må sove ekstremt godt om natta for det arbeidet de gjør er fantastisk.

Når jeg ser tilbake på det nå ville jeg ikke byttet det mot noe. Tusen takk for gode minner og opplevelser. Jeg håper vi sees igjen veldig snart.

Her er reisebrevet jeg skrev i begynnelsen av mitt opphold i januar 2012.

Ny i Nairobi

Soloppgangen fra flyvinduet var det første jeg fikk se av det afrikanske kontinentet. Jeg ble glad, oppspilt og utrolig nysgjerrig på hva det var jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Helt aleine for første gang som volontør. Første gang i Kenya. Faktisk første gangen i et afrikansk land i det hele tatt og jeg ante jo egentlig ikke hva jeg kunne forvente, eller hva folk forventet av meg.

Det luktet annerledes og låt annerledes. Jeg stod ganske lenge i kø for å skaffe visumet og ble litt bekymret for at bussjåføren til skolen ikke ville vente på meg stort lenger. Ut fra flyplassen stod det en haug med afrikanere som holdt plakater opp og ropte navn. ”Deaf Aid, Deaf Aid..” prøvde jeg å lese og høre, men kanskje ropte han mitt navn? Kanskje ropte han sitt eget navn? Hva var hans navn? Var han en hun? Og hvordan uttalte han eller hun navnet mitt? Ville han eller hun brukte tegnspråk? I så fall, kenyansk tegnspråk?

Folk så på meg og jeg så på dem. Ingen av de virket som personen jeg skulle møte så jeg stilte meg ganske enkelt opp mot veggen og ventet og glante.

Da kom det en glad kar gåendes med et Deaf Aid skilt og jeg vinket. Vi håndhilste og han ønsket meg velkommen til Kenya. Da vi gikk ut slo sola meg i ansiktet og jeg tenkte at nå skal det bli veldig spennende fremmover.

Klokka var rundt 09:00 (07:00 i norsk tid) og jeg satt i bilen med en fremmed mann og snakket engelsk. Jeg hadde ikke sovet på hele flyturen for jeg var altfor spent på hva som skulle skje. Rådene jeg har fått fra folk før jeg dro var: Ikke bli med fremmede, vær forsiktig, ikke gå alene når det er mørkt, ikke fortell noen hvor du bor, pass på deg selv, ikke ha verdisaker på deg og ikke si hva du heter. Jeg hadde jo da i løpet av den første halvtimen brutt nesten alle. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med sjåføren om den tiden vi brukte på å kjøre inn til Nairobi. Så jeg spurte han om det var sant at det var aper i trærne i Nairobi. Han så på meg og svarte ”umm.. yea?” og det trøtte, glisende ansiktet mitt må ha sett komisk ut for han bare lo.

Dagen etter skulle jeg bli med skolevanen til det grønne huset i Kibera og slippe av ungene før jeg skulle på kontoret. Det var fantastisk å åpne døra til skolebussen og se 20 smilende, hvite tenner og veivende hender. Jeg satte meg inn og vi så på hverandre. Jeg forklarte hva jeg het og de nikket og bokstaverte, rettet på hverandre mens kropper, hoder og hender dunket i hverandre og i bilen på grunn av den humpete veien.

Kibera er noe jeg aldri har sett maken til. Det er så mye som skjer på alle kanter. For et tempo, for et liv! Hunder, katter og mennesker myldrer rundt i gatene. Folk går gjerne midt i veien helt til de blir tutet på og må flytte seg. Det brennes søppel og spilles høy musikk, det tutes og ropes. Folk går med trillebårer med vannforsyninger, bårer med sukkerrør til salgs (jeg trodde det var bambusstenger), mødre med barn tullet inn i et sjal over ryggen og skolebarn som leier hverandre, peker og synger. Bygningene er laget av blikkplater eller av tre. Litt lengre inn i slummen er boligene laget av tørket jord og kjepper med blikktak over. Det er åpent kloakksystem som renner i små bekker gjennom bydelen og man må hoppe over dem og passe seg slik at man ikke sklir og faller. Høner, gjess, kyllinger, valper og geiter går fritt rundt og jeg holdt på å gå ned en maiskolbegrill da jeg hoppet til siden for å ikke tråkke på to ender som lå og slappet av på stien. Så mye og se på, hodet går rundt og rundt. Det er lyder overalt og hele tiden er det noen som sier ”how are you?” eller ”mzungu!”

Det bor ca. En million mennesker på 2,5 kvadratkilometer her. Det er folksomt og trangt. Til tross for fattigdommen så er menneskene utrolig gavmilde og gjestfrie. Etter bare en uke i Nairobi hadde jeg sett flere hjemmeboliger i Kibera. ”Martha, please come and visit me! Do you want to meet my daughter? My uncle? My cusin or my sister? Maybe my aunt? She makes the best ugali! Just sit down I will buy you a soda!” Den første uka stod jeg nok for det meste og stirret på alt som skjedde, gnidde støvet ut av øynene og fortsatte og glo.

Men til tross for slummen, søppelet og lukten av kloakken så ser mange av beboerne i Kibera veldig godt ut. Mange har rene klær og jeg har også sett flere av damene som går i høye hæler. De afrikanske damene er utrolig vakre med alle de forskjellige hårfrisyrene som lages. Det er fletter og løshår, blomster og rasta, dreads som er inntil hodet i en sideskill, midskill, sikksakk eller sirkler. Hver dag ser jeg nye hårfrysyrer som jeg håper jeg kan få tid til å skaffe meg mens jeg er her.

Da jeg fortalte en venn jeg har fått i Kibera at jeg syntes folk var så rene til tross for alt støvet fortalte han meg at kenyanerne er veldig opptatt av å ta vare på kroppene sine og se rene ut og ha god hygiene. Hvis ikke man vasker seg så kan venner, familie eller andre komme og vaske deg. Det er veldig nedlatende å bli vasket av andre fordi man ikke klarer å ta vare på sin egen kropp.

I Kibera ligger det grønne huset hvor jeg jobber nå. Ikke midt i mylderet, bare to minutters gange fra Olympic stopp og ned en liten sti kan man se to store grønne jernporter som det står ”Green House School For The Deaf” på. Her undervises det til 46 døve unger hver dag. Alle barna har funnet sin plass i det grønne huset. Med sin egen personlighet og sin egen historie. De undervises i engelsk, kenyansk tegnspråk, matte, religion, aktiviteter, naturfag osv. Undervisningen foregår på tegnspråk av fire dyktige lærere. To tunghørte og to hørende. Patrick som er rektor på skolen underviser nursery og babyclass. De er i disse klassene jeg har vært med mest. Her er det fag som numberwork, KSL, english, pattern og creative. Når det undervises i religion eller aktivitetsfag som svømming, fotball og dans er alle skoleklassene samlet. Det er pause to ganger om dagen. I første pause serveres det porridge med brød. I den neste pausen er det lunsj med ordentlig måltid som ris og bønner, kjøtt og ugali, chapat og erter, spaghetti og kjøtt eller ris med kål. Det er viktig at barna spiser godt har den ene kjøkkenansvarlige forklart meg, for det er flere av barna som ikke får noe særlig mat hjemme. Etter maten er spist løper ungene ut i skolegården. De leker, keiker, løper og danser om hverandre. Noen leker vi har lekt er blant annet catwalk. Den går ut på å skulle gå som en modell i en catwalk som er laget av de andre barna. Eller så er det diverse ballspill, hoppe tau eller dans.

På tirsdager etter lunsj er det svømming. Da er det full fres blant ungene. De elsker å bade! Håndkler, badedrakter, flyteleker og svømmebriller flyr i alle retninger helt til de endelig får kommet seg i skolevanen som kjører de til et gymsted med basseng. Da får de lære å svømme av en lærer som bruker tegnspråk og plaske så mye de orker til vi må inn i garderoben og skifte. I garderoben da vi var ferdige forrige svømmetrening stod mange av barna og så på meg mens jeg dusjet. Jeg spurte de hva det var de så på og de pekte på flaska med såpe jeg hadde med meg og gjorde tegn ”dufte godt”. Da vinka jeg de til meg slik at de kunne få såpe og plutselig hadde jeg ti barn inni dusjen med meg som lo og fniset og gned såpe i alle retninger. Da vi var ferdige var vi enige om at ”alle vi luktet godt.”

Etter en endt skoledag skal de barna som bor lengst unna kjøres hjem. Da bruker vi rundt to timer på å få de trygt hjem. Det er på disse bilturene jeg har fått sett store deler av byen som har en helt annen puls enn den jeg er vandt med.

Det er en stor overgang fra kalde Norge til varme Kenya. Jeg skjønte ganske fort at kenyanerne, de kler godt på seg. Til tross for at det er steikende sol og nærmere 30 grader ute går folk i bukser, gensere, jakker og sko. På morgenen har jeg sett flere som bruker skjerf og lue også! ”Aren’t you just a little bit cold now Martha?” spør de meg mens jeg speider etter skygge, heller nedpå litervis med vann og tørker svette av panna.

”That Martha, she drinks a lot of water..” overså jeg kantinedamene si her om dagen. Kenyanerne drikker mest brus, ellers så drikker de vann på kvelden fortalte en av lærerne meg. Middag spiser de også før de legger seg har jeg blitt fortalt.

Noe jeg er spesielt begeistret for i denne byen er matatuen. Det er en kollektivtransport som eies og kjøres av privatpersoner, men som er registrert hos myndighetene. Det er en van som plukker opp folk etter veien og ved busstopp. Disse vanene er ikke like, de er i forskjellige farger, har forsjellige navn som: Optimus Prime, Faith, Underdog, Road Tiger, No shame og Trust. De er utsmykket på forskjellige karakteristiske måter og noen har også skjerm som spiller forskjellige musikkvideoer. Om kvelden er det også forskjellige lys i bilen. For 30KES (2,134 NOK) kan du kjøre. Den er stappfull av folk som bli hentet inn av en slags ”innkaster” som roper og slår med mynter i bildøra. Vinduene er dratt ned og man kan lene seg tilbake, se på byen som seiler forbi og nyte den varme vinden som slår deg i ansiktet mens det spilles reggae på full guffe. Litt som en russebil, bare mye mer sjarm.

Klasseforskjellen blant menneskene som bor her er veldig tydelig. Noen går i fine, rene klær med smykker og stilige vesker som tilbehør. Andre går i slitte, hullete og møkkete klær. Noen handler på supermarked der det er litt dyrere, mens andre handler på marked hvor man kan få varer til lavere pris.

Å være en europeer og gå på marked eller i slummen er ganske slitsomt og skamfullt. Mange kommer bort til meg mens jeg går, introduserer seg og forklarer situasjonene sin. Ofte forklarer de at de ikke har penger til mat eller utdanning. Mange har spurt om jeg kan være sponsor i forskjellige firmaer de ønsker å starte eller til utdanningen de ønsker å ta. Noen ber også direkte om jeg kan gi de penger slik at de kan overleve. Det verste er når det kommer barn i møkkete og slitte klær. Barn som mest sannsynligvis er aleine fordi kanskje moren og faren er bortreist fordi de jobber. Eller så er kanskje barnet forlatt.

Jeg synes det fremdeles er vanskelig å forstå Nairobi. Som jeg nevnte tidligere er skillet mellom fattig og rik så stor. De som kjører flotte biler og bor i store hus, og de som bor i slummen. Det er så rart at dette er en og samme by.

Å begynne og jobbe i Deaf Aid har vært veldig positivt. Første dagen jeg kom på kontoret var det mange nye mennesker og møte. Jeg kjente da bare bussjåføren og holdt meg inntil han. Jeg var jo litt forvirret og anspent i begynnelse. Så mye på alle kanter og jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte slappe av. Jeg ble møtt av smil og varme håndhilsner, spørsmål om jeg hadde hatt en behagelig tur, hvordan man uttalte navnet mitt og om jeg var sulten eller tørst. Jeg hilste på alle på kontoret, fikk vite hva de het og hva deres jobb i Deaf Aid var. Så utrolig mye å holde orden på. Noen snakket engelsk, noen snakket swahili og noen snakket tegnspråk.

Jeg har prøvd å lære meg noen strofer swahili, men når jeg bruker de svarer jo folk på swahili og da blir jeg stående som et spørsmålstegn.

Alle på kontoret tar godt vare på meg. De ringer og spør om jeg har det bra. De er veldig opptatt av at jeg skal spise i det grønne huset. Patrick har nemlig fortalt de at ”the norwegians eat four times a day!”.

Det meste av daglig snakk rundt meg foregår på swahili eller tegnspråk. Til meg snakker alle selvfølgelig engelsk og tegnspråk. Min oppfatting er at KSL har engelsk oral- eller ingen oral-komponent. Mange av tegnene ligner ASL eller BSL, men de skiller på det og KSL. Mange av tegnene synes jeg er ”lange” og ”store” i bevegelsene. F.eks er tegnet for GREEDY (grådig) først det norske tegnet for SPISE etterfulgt av tegnet for TYSKLAND. Og det er veldig annerledes med tanke på NTS. Der alle tegn starter ovenfra og ender nede i tegnrommet. F.eks BO-SAM til samboer eller FORSTÅ FEIL til misforstå. Jeg har en liten følelse av at de som bruker tegnspråk til meg bruker en slags ”TSS” og at jeg egentlig ikke helt har forstått hva som er KSL. Men jeg kutter som regel oralkomponenten jeg også. Hvertfall når jeg snakker med barna. Men akkurat nå er jeg mest opptatt av å få kommunikasjon gående også får jeg tenke mer på å finpusse KSL senere.

Nå har jeg vært her i snart tre uker og jeg er takknemlig for at jeg skal være her i seks måneder. Frem til nå har jeg sett og opplevd så mye rart, jeg gleder meg til alt annet jeg skal få oppleve senere. Planen nå er at jeg skal jobbe i det grønne huset i Kibera i ca to måneder til også flyttes jeg til det grønne huset i Kiarobanki. Det er en ny døveskole som ble opprettet av Deaf Aid i fjor. Den har 23 elever nå.

Hilsen Marthe Ødegård Olsen